Vilkår som stryker forsinkelsesrenten er alltid urimelige — § 4 a i praksis

Står det i kundens innkjøpsbetingelser at «forsinkelsesrente og gebyrer aksepteres ikke», har du ikke bundet deg til noe. Forsinkelsesrenteloven § 4 a sier at et slikt vilkår alltid skal anses urimelig ved anvendelsen av avtaleloven § 36. Ikke «kan», ikke «normalt». Alltid.

Bestemmelsen er en av de få stedene i norsk kontraktsrett hvor lovgiver har tatt stilling til urimeligheten på forhånd, i stedet for å overlate hele vurderingen til domstolen.

Ordlyden

«Ved anvendelsen av avtaleloven § 36 skal et vilkår eller en praksis som utelukker renter ved forsinket betaling, alltid anses urimelig. Et vilkår eller en praksis som utelukker kompensasjon for inndrivelseskostnader i samsvar med § 3 a, skal presumeres å være urimelig.

Retten kan etter påstand fastsette at en dom i saken skal gjelde for alle og enhver som gjør bruk av et standardvilkår eller en handelspraksis om betalingstid eller følgene av forsinket betaling.

Reglene i paragrafen her kan ikke fravikes ved avtale til skade for fordringshaveren.»

To vilkår, to ulike terskler

Vilkåret utelukker …	Rettsvirkning	Hvem må bevise hva
renter ved forsinket betaling	«skal alltid anses urimelig»	ingen konkret vurdering — det er en regel
kompensasjon for inndrivelseskostnader (§ 3 a)	«skal presumeres å være urimelig»	den som vil forsvare vilkåret må føre bevis

Forskjellen er reell. Renteutelukkelsen faller uten videre. Ved kompensasjonsvilkåret er utgangspunktet snudd i din favør, men motparten har fortsatt en åpning til å argumentere for at vilkåret er rimelig i det konkrete forholdet. I praksis er den åpningen smal, ikke minst fordi § 3 a tredje ledd allerede sier at paragrafen ikke kan fravikes til skade for fordringshaveren. Se standardkompensasjon mellom bedrifter.

«Eller en praksis» — det står ikke bare om skriftlige vilkår

Formuleringen er lett å lese forbi, og den er den mest slagkraftige delen av bestemmelsen. § 4 a rammer også en handelspraksis: en stor kjøper som systematisk betaler for sent og rutinemessig stryker rentekravene fra leverandørfakturaene, uten at det står ett ord om det i avtalen.

Det betyr at du ikke er avhengig av å finne et vilkår i et dokument. Et mønster over tid er nok til at bestemmelsen kan påberopes.

Forholdet til avtaleloven § 36

§ 4 a er ikke en selvstendig ugyldighetsregel. Den er en anvisning på hvordan avtaleloven § 36 skal brukes. Sensuren, altså den faktiske tilsidesettelsen eller endringen av avtalen, skjer etter § 36:

«En avtale kan helt eller delvis settes til side eller endres for så vidt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende.»

Alternativet «i strid med god forretningsskikk» er en egen inngangsport ved siden av urimeligheten, og er særlig innrettet mot næringsforhold. I den ordinære vurderingen mellom to profesjonelle parter ligger terskelen høyt. § 4 a løfter to typetilfeller ut av den vurderingen og avgjør dem på forhånd.

Departementet begrunnet den vide utformingen slik i Prop. 150 L (2011–2012):

«Departementet vurderer det slik at det vil vere nødvendig og tenleg å gi føresegna som gjennomfører reglane i direktivet om urimelege avtalevilkår ei så vid utforming at ein er trygg på at fordringshavarene sine rettar blir ivaretatt ved domstolanes bruk av avtalelova § 36.»

For lange betalingsfrister gjelder ingen slik automatikk, men forarbeidene sier at § 36 der skal anvendes med en noe lavere sensurterskel enn ellers. Det er behandlet i artikkelen om 60-dagersregelen mellom bedrifter.

Andre ledd: en dom som gjelder for alle og enhver

Retten kan etter påstand bestemme at dommen skal gjelde «for alle og enhver som gjør bruk av et standardvilkår eller en handelspraksis om betalingstid eller følgene av forsinket betaling». Dette er et markert unntak fra hovedregelen om at en dom bare binder partene i saken.

Forarbeidene begrunner særregelen med at tvisteloven ellers ikke har alminnelige regler om utvidet rettskraft. Bestemmelsen ble derfor videreført da resten av paragrafen ble omarbeidet i 2013.

Praktisk: vinner én leverandør fram mot et standardvilkår, kan vilkåret falle for alle som bruker det. Det senker terskelen for å ta saken, fordi gevinsten ikke er begrenset til ditt eget kundeforhold.

Et historisk poeng: søksmålsretten som ble flyttet

Mange fremstillinger viser til «forsinkelsesrenteloven § 4 b» om organisasjoners søksmålsrett. Den paragrafen finnes ikke. Loven går § 4, § 4 a, § 5, § 6.

Grunnen til forvirringen er at regelen en gang fantes. Fram til 2013 lå det i § 4 a første punktum en bestemmelse om at en organisasjon som representerte små eller mellomstore næringsvirksomheter kunne reise søksmål om urimelige standardvilkår. Den ble opphevet ved lov 15. februar 2013 nr. 8, og begrunnelsen står i forarbeidene: «Departementet føreslår å oppheve noverande første punktum om søksmålsevne til organisasjonane, sidan dette no er regulert i tvisteloven.»

Endringen var en utvidelse, ikke en innskrenkning. Departementet skrev at søksmålsevnen etter tvisteloven § 1-4 er videre enn den gamle regelen, og at det nå må «opne for lik søksmålsrett for alle organisasjonar som representerer føretak uavhengig av storleiken til føretaka». Gruppesøksmål etter tvisteloven kapittel 35 kom i tillegg.

Det finnes ingen tilsynsmyndighet her

I forbrukerforhold kan Forbrukertilsynet gripe inn mot urimelige standardvilkår. I rene næringsforhold finnes ingen tilsvarende myndighet. Departementet konstaterte det tørt i Prop. 150 L: «I Noreg finst det ikkje administrative myndigheiter som kan prøve slike vilkår i næringshøve.»

Veien går altså til domstolene, ikke til et tilsyn. Det er en av grunnene til at andre ledd om utvidet rettskraft er så nyttig som den er.

Hva § 4 a ikke gjør

Bestemmelsen verner fordringshaveren, ikke skyldneren. Den rammer vilkår som fjerner eller begrenser rente og kompensasjon. Et vilkår som setter renten svært høyt, faller utenfor. Vil en næringsdrivende skyldner angripe en avtalt forsinkelsesrente på 20 %, må han bruke avtaleloven § 36 alene, uten hjelp av § 4 a. Se avtalt høyere rente.

Og som de øvrige næringsbestemmelsene gjelder § 4 a ikke når skyldneren er forbruker, jf. bokstav d i § 4. Forbrukere er i stedet vernet av bokstav c i samme paragraf, som forbyr å avtale høyere forsinkelsesrente enn forskriftssatsen.